mandag 13. januar 2014

Tur med Poker i kulda



 Den andre søndagen dette året ga oss 16 kuldegrader. Det er helt på grensa til hva jeg syns er forsvarlig temperatur i forhold til å slippe hund, samt at det å være ute selv er jo ikke så komfortabelt det heller. Men siden Poker ikke helt har forstått konseptet med jaging enda, fant jeg ut et en liten tur måtte da gå bra. Jeg hadde en plan om hvor vi kunne gå for å få en sjanse til å finne ferske spor. Det var et lite nysnø lag over den hardpakka snøen, så de dyra som eventuelt hadde vært ute, skulle vi nå finne spor etter.
Der jeg tenkte å slippe var det ikke skareføre som kunne bære en voksen person, slik det er ellers i vårt område. Gikk akkurat nok igjennom til at det var veldig tungt å forflytte seg fram i terrenget. Trugene var igjen hjemme og det gikk vell ikke mange meterne før det gode humøret som hundefører hadde, tok slutt. Da hjalp det jo at Poker og jeg passerte Moldaelva, slik at jeg kunne ta noen bilder av den fine kunsten som lages av ei fryst elv med råker i.

Med litt god, gammeldags stå-på humør kom jeg meg fram til et fint sted for å slippe, selv om det egentlig var litt lengre opp i terrenget jeg hadde tenkt meg i utgangspunktet. Og gleden og gløden hos meg steg betraktelig, for det var både ferske harespor og revespor på sletta. Installerte meg i den ene enden og slapp Poker. Det endte med at jeg måtte starte henne i gang og viste henne haresporet først. Ga masse ros og det ble til at hun tok seg en tur. Hun kom tilbake etter 5 minutter. Hun virket mer ivrig og brukte den neste timen på å spore både rev og hare. Men hun har ikke nok selvtillit til å ta lengre turer. Når hun kommer rundt 200 meter unna meg, så stopper hun og kommer tilbake. Men det som var litt dumt, var at hun etter 1 time fant et reveåte. Da var det bare å gi opp, rett og slett.

Her har dere et bilde av Poker, der hun er i godt driv over sletta etter harespor. Akkurat da var jeg veldig fornøyd og tenkte at hun kanskje skulle bli mer ivrig.
 
Vi gikk tilbake til veien og fulgte den et stykke. Vi har jaktet mye i dette terrenget med Sally, så har jo fått en viss formening om hvor de gode hareplassene er. Og ganske riktig! På et sted jeg forventet at haren hadde krysset veien, var det nærmest hardtrampet med haretråkk. Men Poker fikk ikke tenning i det hele tatt. Så jeg satte meg på stolsekken for å gi henne litt tid. Men nei. Hun begynte å grave seg ei grop for å legge seg og sove i. Jeg vurderte om vi ikke skulle dra hjem i stedet for å fortsette. Det var kaldt, men litt mildere sånn midt på dagen enn da vi starta opp. Da jeg reiste meg kom Poker seg opp på bena også og jeg gikk noen meter innover der haren hadde hoppet. Da våknet hun mer til og tok seg en tur. Etter mye og men (Poker kom tilbake etter 1 minutt, for så å ta seg en liten tur igjen) bestemte jeg meg for å gå med henne. Det ble 1 time ekstra jaging, der jeg gikk innover skogen mens Poker svinset rundt meg. Når hun fikk interessen for et spor og la i vei på en tur, stoppet jeg og sto i ro til hun kom tilbake. Så begynte jeg å gå igjen når hun sluttet og vise interesse, for deretter å stoppe når hun nok en gang tok en runde. Så ble hun da plutselig borte i over en halvtime. Så på GPSn at hun gikk på fot og hun nærmet seg ei lita myr der vi har mange gode opplevelser fra tidligere, men det ble ingen los. Da jeg avsluttet gikk bortom denne myra. Det var harespor over alt!
 
Dro hjem med litt blandede følelser. Selv om jeg skulle ha vært kjempe stolt over at Poker viser en viss interesse innimellom, med tanke på at hun aldri har gjort dette her, så klarte jeg ikke å legge vekk de triste tankene som hadde sniket seg inn. For tenkte mye på at hadde vi hatt Sally nå så hadde det blitt los og dagen hadde blitt helt annerledes. Er lenge siden jeg har savnet Sally så mye som denne søndagen. Men det er jo ikke Poker sin feil heller, så vi får vell bare fortsette med å slippe, vi må ikke miste verken tålmodigheten eller trua. 


lørdag 11. januar 2014

Lærerikt med ny hund

Å ta til seg en voksen hund er veldig lærerikt. Har alltid hørt og ment selv, at har en hund så må en ha en god porsjon tålmodighet. Villigheten for å gjøre ting gang på gang på gang, ja nesten til det kjedsommelige, er også veldig viktig, sammen med en evne til å ha trua på hunden uansett hva som skjer.

Etter å ha hatt Poker her hos oss i litt over 1 mnd, så ser jeg enda mer viktigheten av dette. Vi har jo tidligere hatt 2 valper i huset og har funnet ut sånn cirka hvordan det skal jobbes med å få til en valp. Når du får en valp så vet du at denne ikke kan noe, at det er ditt ansvar å lære den det den trenger for å bli en vell fungerende hund, både i samfunnet generelt og til det du har tenkt å bruke den til. Når en så får en voksen hund i huset, en hund som du ikke kjenner over hodet, så er det nesten slik at en uansett forventer at den kan "alt". Den er jo tross alt voksen.

Gikk vell sånn ca 1 time etter at Poker var innom døra her, så skjønte jeg at en voksen hund ikke er så ulik en valp når det kommer til å skifte hjem. Poker vet jo ikke at dette er midlertidig og hun hadde jo ingen anelse om hvem jeg var og hun hadde selvfølgelig 0 tillitt til meg. Uten at jeg har tenkt og reflektert over det før, så er det jo nettopp tillitt en bygger med en valp det første året, nesten uansett hva en gjør.

Blant annet er jo grensesetting, hva er lov og ikke i et hjem, en form for tillitts- skapning mellom hund og eier. Er man konsekvent (bestandig!!), så vet hunden hva den har og forholde seg til og den kan etter hvert slappe av i hjemmet sitt, for den vet jo hva som er lov og ikke. Videre skal det til en del tillitt før en hund hører etter og lystrer ordre. Noen hunder tar dette med en gang, mens andre må det jobbes litt mer med før en får skapt denne tillitten som trengs. En lydig hund er jo egentlig en hund som stoler på eier.

Poker har etter hvert blitt mer avslappet her, hun vet hva som forventes av henne og hun begynner å ta til seg kommandoer. Den første uka hun var her sa jeg sikkert kommandoen "sitt" hundre ganger. Hun så dumt på meg. Sitt??? Hvorfor det??? Men så har vi nå terpa og terpa og brukt masse godbiter og terpa litt til. Først etter et par uker, sånn cirka samtidig som at hun ble mer avslappa og hadde funnet seg til rette, så begynte hun å sette seg på kommando. Denne uka har hun blitt flinkere på å vente til hun får "værsegod" før hun spiser mat og hun går frivillig inn i buret. Små, enkle ting, men det har tatt litt tid.

Dette med å ha trua på hunden, fikk jeg mer og mer tro på med Sally. Mulig det var tilfeldig, men de gangene jeg hadde skikkelig tro på at "i dag går det bra, i dag blir det los! I dag blir det enda bedre enn sist!!!, ja de dagene ble faktisk fantastiske. Mens de dagene jeg tenkte at jaja, vi får nå ta turen da men.... De dagene ble elendige. Jeg vet ikke om det har noe for seg, men det er nesten slik at Sally kunne tenke og føle seg fram til om jeg hadde trua på henne eller ikke og prestasjonene i skogen ble deretter. Etter noen ganger med refleksjon, kan jeg egentlig si det samme om Fjell også. Han har vært best når den som slipper han har trua.

Konklusjon? I morgen skal Poker få seg en tur i skogen. Jeg har trua!!!!! :)