torsdag 2. oktober 2008

Fjell på rømmen

Etter å ha besøkt noen på tirsdag, kom jeg og Maria hjem i 19-tiden. Maria sov så godt i bilen, at jeg slapp inn Fjell og Balder før jeg skulle ta med henne inn. Fjell og Balder hadde vært ute den dagen, og begge virket glade for å komme inn. Jeg trodde at ytterdøra gikk igjen bak meg, og skulle gå å hente Maria. Da kom plutselig Fjell løpende forbi meg. Og han stoppet ikke når jeg ropte og plystret. Ytterdøra hadde ikke gått i lås etter meg, og nå var Fjell på god vei nede i hogstfeltet vedsiden av huset vårt. Jeg fikk ringt etter mamma, som kom å passet på Maria, mens jeg skulle hente inn Fjell.

Det gikk under 1 minutt fra Fjell stakk ut døra, til en jevn og taktfast los kunne høres. Fjell hadde sikkert kjent lukten av elg fra feltet hele dagen, og nå skulle han gjøre det en løshund er ment til å gjøre.. Jeg begynte å følge etter ekvipasjen i den tro at jeg kunne få tak i Fjell etterhvert, og at han kanskje kom til meg hvis jeg kom nærmere og fikk plystret på han. Men elgen med Fjell på slep beveget seg i en jevn marsjfart. Da det hadde gått en stund klarte jeg å snike meg innpå. Jeg var så nære at jeg hørte det knaket i kvister fra elgen, og hadde de ikke vært fort et lite kratt, hadde jeg kunne sett dem. Men elgen fikk antagelig ferten av meg, og de begynte å løpe igjen. Det nyttet ikke å rope og plystre på Fjell. Han var nok helt i sin egen lykkelige verden. ¨
Det må sies at Fjell så vidt har hatt en kort los før, men tydelig at dette ligger i blodet hans. Hunden vår var kjempeflink til å holde losen, og når elgen sprang stoppet losen. Akkurat slik den skal gjøre(tror jeg). Det begynte å bli mørkt og jeg ante egentlig ikke hvor jeg var. Derfor bestemte jeg meg for å følge retningen mot Snåsavatne, før mørket ble så fremtredende at jeg mistet retningssansen. Hund fikk være hund, jeg skulle hjem til lille Maria som nok begynte å bli sulten om en liten stund. Plutselig kom jeg til et området jeg kjente meg igjen i, for i mine barneår var dette den store blåbær- plassen. Og vips havnet jeg nede i boligfeltet i kvam der pappa bor, og jeg er oppvokst. Der ventet Hans Marius med bil, og vi kjørte et par stikkveier for å se etter Fjell. Da jeg kom hjem dro Hans Marius og en kompis ute for å lete. Men hunden var som sunket i jorden. Vi regnet med at han enten skulle finne veien hjem selv, eller noen jegere skulle finne han dagen etter.

Den kvelden la jeg meg med en litt vond klump i magen. Det er så rart med det når "bare en hund" har kommet bort. Men denne "bare en hund" har vært min moralske støtte gjennom vinteren, når jeg har vært hjemme alene og Hans Marius har vært bortreist på arbeid lenge av gangen. Derfor har jeg knyttet meg mye til Fjell. Klokken 4 den natten voknet jeg av at Maria ville ha mat. Jeg sto opp for å bytte bleie på henne. Fra badet kunne jeg høre dunkelyder på trappa. Da jeg åpnet døra for å se, kom det en svært glad jämthund luskende inn. Det var tydelig at han hadde ligget å sovet på trappa en stund, og nå var han glad for å se folket sitt!!! Noe som var gjensidig!! :)

Heldigvis er hundepeiler og gps på vei i posten, slik at vi vet hvor hunden og losen er i elgskogen. Og stikker han av igjen her hjemme uten peiler, da skal han bare få løpe. For jeg gidder ikke gå etter han i tjukkeste granskogen en gang til. Spesielt ikke 5 uker etter en fødsel... :)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar