mandag 27. oktober 2008

Lisstuppa vårres


Maria har nå blitt 2 mnd og hun vokser for hver dag som går. Sist vi var på helsestasjonen, for 2 uker siden, veide hun 4,3 kg og for første gang kunne vi måle hennes lengde. Hun målte da 54 cm.

Tiden fra da vi kom hjem fra sykehuset har gått både raskt og sakte på samme tid. På sykehuset sov Maria alltid mellom måltidene og hun sov godt uansett. Men da vi kom hjem forandret dette seg. Hun skrek mye og ville ikke sove om natta. Det ble mange slitsomme våkennetter fram til vi fant ut at det var kolikk. Må nevnes at vi har hatt mange slitsomme netter etter det også. Maria har det vondt, pappan må sove på sofaen for å klare og fungere på jobb, og mamman må sove hele formiddagen. Slitsomt for alle med andre ord. Tilslutt ble redningen kiropraktor. I dag, 27.10.08 var forhåpentlig siste gang vi var der. Og Maria er bedre etter at behandligen kom i gang. Hun skriker ikke så inntenst nå som før og skrikinga varer i kortere perioder. Det er bare å krysse fingrene for at hun nå slipper å ha det så vondt.

Selv om det kan være mye styr og skriking, er det kjempe koselig med baby. Det er artig å følge forandringene som skjer, og hun forandrer seg stadig. Jeg som daglig går sammen med Maria ser forandringene. Blikkontakten blir bedre, lydene blir flere og våre "samtaler" blir mer som en to-veis kommunikasjon.

torsdag 16. oktober 2008

Fjell har fått seg hundehus!


Da har vår kjære hund fått seg sitt eget lille krypinn. Det er ikke noe slott, det er hjemmelaget og var svært billig å få til. Men Fjell elsker det, for når det regner slipper han å bli våt på beina. :)
Som vist på bildet er materialet bakved (eller hva det nå heter), og i bunn er det paller. Oppå palla er det lagt en kube med isopor, og så har kongen fått pleddet sitt inni der. Som han forøvrig liker å ta med seg utenfor for å filleriste.

Elgjakt bra, men hjemme best!


Fjell ser antagelig på at en elg blir flådd.

Hundepeileren som det ble snakket så varmt om for et par innlegg siden har enda ikke kommet. Og Fjell kan da ikke lide av den grunn, og har vært med på jakt flere dager, noe som har fungert bra med tanke på at han har kommet tilbake til Hans Marius før endt jaktdag. Men forleden dag kom han ikke tilbake. Han fikk skikkelig fart sammen med ei forvirret fjordku, og var borte i flere timer. Hans Marius måtte dra hjem tomhendt, uten hund. Håpet var at noen andre skulle finne han, og ringe telefonnummeret som er skrevet på reflekshalsbåndet han har på seg.

Siden været ikke har vært av det mest tørre og varme slaget, gikk Hans Marius for å ta seg en god og varm dusj da han kom hjem. Han rakk nesten ikke å komme innpå badet, før jeg observerte et dyr som kom springende ned traktorveien og inn på plena vår. Det var en jämthund med navn Fjell!! Han hadde rett å slett løpt den laange veien hjem! Hvordan det er mulig at han fant veien hjem selv, er en gåte. Men han har antagelig fulgt elgen opp til isbolen og området rundt der, og så har han kanskje kjent seg igjen (vi har trimmet dit opptil flere ganger), og lagt på vei ned til huset vårt. Vi antar at det er ca 1 mil i luftline fra huset vårt på Guin, til midterfjellveien og Hatlinghusbrua, som er like ved der han ble sluppet. Tøff hund som syns det var veldig godt å komme hjem!! På bildet nedenfor ligger han inne i sitt nye hundehus.

mandag 13. oktober 2008

Bamse brakar i elgskogen

Forleden dag kunne Hans Marius fortelle om en spennende dag på elgjakt. Det begynte som et helt vanlig drev i nærheten av et sted som heter Bjønnadal'n. Driverne og de som skulle postere gjorde seg klare for jakta. Men etterhvert som drevet nærmet seg slutten var det ingen tvil om at det var flere dyr en elg og mennesker i området. Den svarte elghund tispa Kira oppførte seg merkelig og etter ei stund kom broren til Hans Marius inn på radioen. Han kunne høre noen som gikk å brølte bak posten hans. Og det var ingen tvil, de hadde en bjørn i nærheten. Stemningen etter dette ble antagelig noe spent, uten at jeg vet det for sikkert.

Det er noen som mener at det også kan være hjort som brøler på dette viset, men for at det ikke skulle være noe tvil, da Hans Marius var driver dagen etter såg han ferske bjørnespor. Og det kan ikke diskuteres så mye om hvem som er opphavet til de sporene...

Må vell nevnes at en bjørn ikke er farlig i seg selv, men for å referere en kjent barnesang: "den er ikke farlig, bare man går varlig. Men man kan jo, men man kan jo, aldri være trygg!"

En stor bamseklem fra Line og Maria.

onsdag 8. oktober 2008

Maria i kjørepose


Maria har fått mange fine gaver den siste tiden, og noen har virkelig lagt seg flid i gavene. Fikk lyst til å vise fram noen av de strikkete gavene, og jeg begynner med denne kjøreposen. Den er strikket av ei venninne fra sykepleieskolen som heter Tove. Hun har forresten en kjempefin blogg med mye håndarbeid, for hun er skikkelig flink til å strikke. Så Tove, her har du resultatet ditt! :) Kjempesnedig med hullene for å ha trepunktsselen igjennom. Så denne posen holder nurket mitt varmt gjennom det meste av vinteren. Den er veldig stor til henne enda, for jeg tror Tove sa det var 6 mnd størrelse. Men det er bra, for da har vi glede av den lenge!

Høsten er her!

Ja, da ble det høst. Det har skjedd så fort! Plutselig har løvet falt av trærne, det er skarpere luft og i helga opplevde vi nysnø. Nysnøen kom da vi var på hyttetur i røyrvik kommune. Så mens Maria sov søtt i vugga, gikk meg en liten tur rundt huset og tok noen høstbilder, og snakket med Fjell samtidig. Han vet det ikke selv, men han har virkelig en spennende måned fremfor seg, for elgjakta starter igjen til helga, og varer ut denne måneden. Da kan han endelig få ut noe energi, noe han virkelig trenger. :) Det lille huset på det ene bildet er fuglematerbrettet vårt. Vi fikk det i julegave for et par år siden, og fuglene elsker det! Maten slippes i huset gjennom pipa. Det er en mann på namdalseidet som lager slike på bestilling.


torsdag 2. oktober 2008

Fjell på rømmen

Etter å ha besøkt noen på tirsdag, kom jeg og Maria hjem i 19-tiden. Maria sov så godt i bilen, at jeg slapp inn Fjell og Balder før jeg skulle ta med henne inn. Fjell og Balder hadde vært ute den dagen, og begge virket glade for å komme inn. Jeg trodde at ytterdøra gikk igjen bak meg, og skulle gå å hente Maria. Da kom plutselig Fjell løpende forbi meg. Og han stoppet ikke når jeg ropte og plystret. Ytterdøra hadde ikke gått i lås etter meg, og nå var Fjell på god vei nede i hogstfeltet vedsiden av huset vårt. Jeg fikk ringt etter mamma, som kom å passet på Maria, mens jeg skulle hente inn Fjell.

Det gikk under 1 minutt fra Fjell stakk ut døra, til en jevn og taktfast los kunne høres. Fjell hadde sikkert kjent lukten av elg fra feltet hele dagen, og nå skulle han gjøre det en løshund er ment til å gjøre.. Jeg begynte å følge etter ekvipasjen i den tro at jeg kunne få tak i Fjell etterhvert, og at han kanskje kom til meg hvis jeg kom nærmere og fikk plystret på han. Men elgen med Fjell på slep beveget seg i en jevn marsjfart. Da det hadde gått en stund klarte jeg å snike meg innpå. Jeg var så nære at jeg hørte det knaket i kvister fra elgen, og hadde de ikke vært fort et lite kratt, hadde jeg kunne sett dem. Men elgen fikk antagelig ferten av meg, og de begynte å løpe igjen. Det nyttet ikke å rope og plystre på Fjell. Han var nok helt i sin egen lykkelige verden. ¨
Det må sies at Fjell så vidt har hatt en kort los før, men tydelig at dette ligger i blodet hans. Hunden vår var kjempeflink til å holde losen, og når elgen sprang stoppet losen. Akkurat slik den skal gjøre(tror jeg). Det begynte å bli mørkt og jeg ante egentlig ikke hvor jeg var. Derfor bestemte jeg meg for å følge retningen mot Snåsavatne, før mørket ble så fremtredende at jeg mistet retningssansen. Hund fikk være hund, jeg skulle hjem til lille Maria som nok begynte å bli sulten om en liten stund. Plutselig kom jeg til et området jeg kjente meg igjen i, for i mine barneår var dette den store blåbær- plassen. Og vips havnet jeg nede i boligfeltet i kvam der pappa bor, og jeg er oppvokst. Der ventet Hans Marius med bil, og vi kjørte et par stikkveier for å se etter Fjell. Da jeg kom hjem dro Hans Marius og en kompis ute for å lete. Men hunden var som sunket i jorden. Vi regnet med at han enten skulle finne veien hjem selv, eller noen jegere skulle finne han dagen etter.

Den kvelden la jeg meg med en litt vond klump i magen. Det er så rart med det når "bare en hund" har kommet bort. Men denne "bare en hund" har vært min moralske støtte gjennom vinteren, når jeg har vært hjemme alene og Hans Marius har vært bortreist på arbeid lenge av gangen. Derfor har jeg knyttet meg mye til Fjell. Klokken 4 den natten voknet jeg av at Maria ville ha mat. Jeg sto opp for å bytte bleie på henne. Fra badet kunne jeg høre dunkelyder på trappa. Da jeg åpnet døra for å se, kom det en svært glad jämthund luskende inn. Det var tydelig at han hadde ligget å sovet på trappa en stund, og nå var han glad for å se folket sitt!!! Noe som var gjensidig!! :)

Heldigvis er hundepeiler og gps på vei i posten, slik at vi vet hvor hunden og losen er i elgskogen. Og stikker han av igjen her hjemme uten peiler, da skal han bare få løpe. For jeg gidder ikke gå etter han i tjukkeste granskogen en gang til. Spesielt ikke 5 uker etter en fødsel... :)